Silje Sundal
Bot og ingen bedring.
Her snakker vi om bot, ikke bot. Botter har tatt over store deler av jobbsøking og rekruttering uten at det har blitt bedre. For noen.
Flere søknader. For mange søkere. Likere søkere. Mer ghosting. Generelle avslag. Dårligere stillingsutlysninger. Mer frustrasjon. Mistet motivasjon. Du skjønner greia. Det er mer enn nok snakk om hvor vanskelig det er for jobbsøkere om dagen. Det har blitt så ille at selv hvit mann 40+ sliter.
Jeg har lenge ment at AI har gjort jobbsøking verre. Og det er ingenting som har endret seg siden. Gjentar til det kjedsommelige at å legge AI på en dårlig prosess kun forsterker den dårlige prosessen. AI på en god prosess akselererer den gode prosessen.
Spørsmålet ingen stiller
Så når det kommer til jobbsøking og rekruttering — kanskje det ikke bare er AI som er problemet, men også selve prosessen?
Slik har det fungert
Lenge har det fungert sånn her: Selskapet lyser ut en stilling med forståelig tittel, de som er interessert søker, og den som er best kvalifisert får jobben.
Det var en tid der titler ga mening. Men det er en god stund siden, og hyperinflasjonen i fancy titler som ingen forstår, har inntruffet for lenge siden. En «Lead Head Chief of Something» må alltid forklare litt mer tydelig hva hen gjør og hvilken verdi hen skaper hos bedriften, for det er lett at folk tolker dette i alle mulige retninger ut fra sin erfaring, sitt ståsted og sin forståelse. Tittelen sier ikke noe annet enn at den ser imponerende ut.
Dette til tross, mange tviholder på at dette er det beste utgangspunktet når hen vil ha neste jobb. Å søke basert på titler man vil ha — eller har hatt. Og selskapene er med på dansen.
Så kom skills-based hiring
Så begynte man med skills-based hiring. Det er ikke måte på hvor mange skills folk har om dagen. Selvrapportert så klart. For det må jo matche alle de skillsene som stillingsutlysningen krever. Og folk leverer. Med hjelp av AI.
Men skills er sjelden unikt for hvert individ, og det sier ikke noe om hvordan hver enkelt utfører sine skills i en jobb. Det er hvordan man utfører jobben og benytter seg av sin erfaring som gjør oss unike og bidrar til at vi skaper verdi.
Og stillingsbeskrivelsene da?
Så har vi stillingsbeskrivelsene da. Er de egentlig så mye bedre? Krav som ikke henger i hop med arbeidsoppgavene, som kanskje ikke stemmer helt overens med tittelen heller. Hva er viktigst — master i stedet for bachelor for 20 år siden, eller arbeidserfaring og læring de siste 5 årene — i en verden hvor det som er hot i dag endrer seg fortere enn fast fashion rekker å fylle opp hyllene med siste kolleksjon?
Så hvorfor holder vi på med dette fortsatt? Spisset CV (hva nå enn det egentlig betyr — er man ikke seg selv lenger og må endre seg for hver jobb man søker på?) for hver stilling som egentlig bare forteller hva du har gjort, men ikke hva du ser for deg er neste steg i din karriere? Stillingsutlysninger med krav som enten er så spisse at de skremmer vekk mangfoldssøkerne du håpet skulle søke, eller er så vage at de passer alle — og dermed heller ingen.
Karrieren som klatrevegg
En karriere er ikke lenger en stige. Econa kaller det en klatrevegg, og det synes jeg er et fint ord på hvordan det faktisk er om dagen. Man bygger sin portefølje med erfaringer. Ekte erfaringer. Som man tar med seg videre i neste jobb. Man finner ut av hva man liker OG er god på, hva slags type bedriftskultur som passer en best, slik at man hele tiden utvikler seg, lærer, bygger nettverk og generelt sett gir mer verdi til bedriften.
Spørsmålet vi burde stille oss
Når det er menneskene som gir verdi til selskapet — hvorfor tviholder vi på at menneskene søker selskaper i stedet for at det er selskapene som finner verdiskaperne som passer best hos de?
Ingen søknad. Ingen CV. Ingen jobbportal.
Kun preferanser matchet mot selskapers behov. Lag talentprofilen din — og la selskapene oppdage deg.
Lag din talentprofil